Krim i nabolaget!

Lest (hørt): Glassdukkene av Jorun Thørring
Format: Lydbok (lest av Trond Peter Stamsø Munch)

Boka kom i 2006 og har hele tiden vært på min "må lese"-liste, så nå som det til og med er filmatisering på gang måtte jeg få originalen inn før filmen kommer. Alltid lese boka før filmen, må vite.

En morder går løs i Tromsø og forsyner seg av unge studiner. Politietterforsker Aslak Eira får jobben med å få den ansvarlige bak lås og slå.

Plottet og handlinga - som er relativt god - er ganske klassisk bygd opp slik vi kjenner størsteparten av krimlitteraturen nutildags. I tillegg til selve krimmen får forfatteren bragt på bane litt samfunnsproblematikk, men dette er etter mitt skjønn av såpass beskjeden art at jeg velger å plassere romanen i éndimensjonal-kategorien. (Om én- og flerdimensjonal krim; se Arne Dahl-introduksjonen min)

Jeg ønsker ikke å framstå negativ eller nedlatende i denne omtalen. Handling og plott er som sagt relativt bra, og forfatterens sklidringer av Tromsø, både geografisk og miljømessig, er gjenkjennbart, bra og tidvis poetisk vakkert. Men det er noen detaljer som trekker ned. Detaljer som bare de med god lokalkjennskap vil oppdage, men like fullt viktige og irriterende at de ikke henger på greip. For eksempel fører hun leseren ut av byen og lar noen viktige hendelser foregå i Manndalen i Kåfjord. Da er det helt uforståelig at karakterene i boka alltid tar veien over Lyngseidet/Olderdalen for å komme dit. Ingen i virkelighetens verden har nemlig så god tid eller er så glade i å reise at man tar denne omveien. Det hjelper ikke at fergeturene eller miljøet på bussen er god skildra - forresten går ikke rutebussen fra Tromsø til Manndalen via Lyngseidet, såpass fakta burde hun klare å presentere.

Men det er for all del mye bra å trekke fram. Politiarbeidet er troverdig (jeg har ikke førstehånds kjennskap til dette, leser jo en del...) og karakterskildringen av hovedpersonen Aslak Eira er god. De andre karakterene varierer riktignok i kvalitet, men jeg vil gjerne bli mer kjent med Eira. Han er forsåvidt litt stereotypisk med en viss sosial dysfunksjonalitet som vi finner hos Harry Hole, Varg Veum og de gutta der, men la gå. At en av polititeknikerne har fått nesten samme navn som meg var jo også litt artig - jeg skvatt nesten opp hver gang noen (i boka) ropte på han...!

Så var det lydboka, da - og her kan jo ikke forfatteren lastes. Lydbokforlaget skal ha mange slags takk for at de stadig vekk leser for oss, men her burde leseren T. P. S. Munch fått noe mye veiledning. Jeg vet i skrivende stund ikke hvordan forfatteren har skrevet dialogene i boka, men i denne lydbokutgaven går hr. Munch virkelig i dialektfella. Han prøver seg (riktignok helhjerta, det skal han ha) på bl.a. trøndersk og flere varianter av nordnorsk dialekt, herunder Tromsø, Kåfjord og samisk aksent, men lykkes ikke særlig. Mulig det funker for det store publikummet sørpå, men for meg ble det slitsomt. Direkte umusikalsk, like ille som en sanger som ikke treffer tonene i en sang. Det ville vært mye bedre hvis han holdt seg til bokmål, som han f.eks. gjør når noen fra Vestlandet snakker.

Summa sumarum får Jorun Thørring en god 4'er for boka, mens lydboka ramler ned på 3 pga. babelsk dialektforvirring.


- - -

Blir det film, sa du? Jepp! Stig Henrik Hoff har hovedrollen. Det gleder vi oss til! Trykk her for å komme til en artikkel med video fra innspillinga. Bon apetit!

---

Oppfølging 26.09.13:

Lokalavisa Framtid i Nord har en gladsak om filminnspillinga. Det virker ikke som om denne åpenbare feilnavigeringa om turen Tromsø-Manndalen er korrigert i filmmanuset. Vel, her er i alle fall manuset tro mot romanen, og det er veldig stas at Lyngenferga og flere jeg kjenner er med som statister. Men fortsatt er det en faktafeil som petimeteret i meg ikke er fornøyd med. Det skal imidlertid ikke hindre meg i å bejuble anledningen og det faktum at Nord-Troms og Tromsø kommer på kinolerretet!